I tillegg til det populære JPEG-formatet, er det mange andre bildeformater der du kan lagre bilder og bilder. Når lagrer du for eksempel en fil som png, og hva gjør du med en eps-fil? I denne artikkelen diskuterer vi poenget og tullet med alle vanlige fotoformater og tilknyttede problemer som oppløsning som komprimering.
Det er bilder i en rekke filformater på datamaskinen din. Et bilde du får fra et kamera lagres vanligvis som jpg, mens et bilde du laster ned fra internett ofte er i png-format. I denne artikkelen begynner vi med å ta et bilde, for her bestemmer du allerede mye om bildet. Vi finner ut sannhetene og løgnene rundt oppløsning, komprimering og piksler. Vi diskuterer deretter standard bildeformater, programavhengige bildeformater og fremtidige bildeformater.
Del 1: Ta et bilde
1. Sett i kameraet
Når vi snakker om bildeformater, er det to egenskaper som vi enkelt kan skille mellom dem: med og uten ondsinnet komprimering. For eksempel JPEG og rå fotoformat.
Alle digitale kameraer lagrer bilder i jpeg-format. Når du tar et bilde med et digitalt kamera, kan du spesifisere kvaliteten på de lagrede bildene. Velger du høy kvalitet påføres lite kompresjon, ved lavere kvalitet er det mye kompresjon. Etter hvert som mer komprimering brukes, reduseres størrelsen (i MB), men detaljene går også tapt fra bildet.
Digitale speilreflekskameraer og den avanserte klassen kompakte kameraer støtter både JPEG-format og RAW-format. Dette formatet lagrer bildene rå og uten bildebehandling, og bruker bare en form for komprimering som ikke mister noen detaljer (se trinn 2). Ikke bare holder dette bildekvaliteten optimal, råfiler kan også behandles bedre i fotoredigeringsprogramvare. All bildeinformasjon, med nøyaktig fargegradering for hver piksel, er fortsatt intakt. Dette gjør det enkelt å korrigere en feil eksponering eller hvitbalanse på et bilde etterpå. Dette er ikke mulig med et bilde i JPEG-format.
2. Oppløsning og komprimering
Anta at et bilde består av 5000 x 4000 piksler, så er det en fil med en oppløsning på 20 megapiksler. De fleste bildefiler er av RGB-typen (rød-grønn-blå) som bruker 3 byte fargeinformasjon per piksel. Størrelsen på en slik fil er derfor 60 000 000 byte, eller 60 MB. Fordi 60 MB per bilde har et enormt tapp på lagringskapasitet, blir bilder alltid komprimert slik at de reduseres i størrelse. Jo mer komprimering som brukes, jo flere bilder får plass på et minnekort.
Det er to typer komprimering: lossless og lossy. Bare tapsfri komprimering har ingen negativ innvirkning på bildekvaliteten. En smart algoritme skiller mellom logiske og ulogiske data, der ordren omorganiseres. Anta at et bilde inneholder 10 000 helt hvite piksler, det tar betydelig mindre plass å huske området der disse hvite pikslene er plassert enn det gjør for å lagre plasseringen til hver enkelt piksel. Dette er et ikke-destruktivt komprimeringsformat som også brukes med zip-filer. All bildeinformasjon forblir intakt, slik at kvaliteten ikke forringes. Størrelsen kan reduseres fra 60 MB til omtrent 20 MB.
Den andre komprimeringsmetoden er tapsfri. Denne metoden fører til tap av kvalitet, men ved moderat bruk er det knapt merkbart. På et bilde lagres for eksempel de 100% hvite pikslene og pikslene som er veldig nær dem (og som ikke skiller seg ut fra øyet) som en farge. De lyse tonene som er veldig nær hvite slås sammen, så vel som de mørke med svart. For eksempel reduseres en blå himmel bestående av 100.000 graderinger av farger til 30 000 graderinger. Den samme 20 megapikselfilen fra eksemplet vårt blir deretter redusert til omtrent 5 MB (en faktor på 12 som er forskjellig fra den ukomprimerte 60 MB-filen). Forskjellen er vanligvis knapt merkbar, men den er der. Tapte komprimering er alltid ødeleggende, dvs. kvaliteten synker. Skaden avhenger av graden av kompresjon. Et jpeg-bilde på 5 MB kan også best reduseres til 500 KB mens du beholder oppløsningen, men mye fargeinformasjon vil gå tapt. Dette gjenspeiles spesielt i jevne områder, for eksempel lufting. Komprimering er svært uønsket for utskrift av høy kvalitet, for eksempel plakatstørrelse eller i et blankt magasin.
Et eksempel på destruktiv JPEG-komprimering. Bildet til venstre er bevart med en kvalitetsstandard på 90% (4 MB) og bildet til høyre med 10% (450 KB). Komprimering skaper såkalte gjenstander med blokkerende piksler og en flekkete fargevalg.
Megapiksel
Den nåværende generasjonen av forbrukerkameraer inneholder 12 til 20 megapiksler. For å bestemme hvor mye du trenger, er det viktig å vite nøyaktig hva en 'megapiksel' betyr. I prinsippet blir antall piksler ofte sett på som en kvalitetsstandard, hvor "jo mer jo bedre" gjelder. Denne proposisjonen er imidlertid betydelig utdatert, fordi forskjellen i kvalitet mellom et kamera på 12 og 20 megapiksler ofte er minimal (og avhenger også sterkt av sensoren og objektivet som brukes). Antall megapiksler sier hovedsakelig noe om muligheten for å skrive ut store bilder. For eksempel er et 2 megapikselfoto mer enn nok til å skrive ut på standard fotostørrelse 10 x 15 centimeter. Du trenger vanligvis omtrent 4 megapiksler for A4-utskrift. Hvis du planlegger å lage enda større utskrifter, er det nødvendig å ha flere megapiksler. Annonsemateriale eller publisering i magasiner krever enda høyere utskriftskvalitet. Dette uttrykkes vanligvis i dpi (prikker per tomme) eller ppi (piksler per tomme).
Tabellen nedenfor gir en oversikt over antall megapiksler (MP) som kreves for å skrive ut et bilde. Her skiller vi ut rimelig kvalitet (150 dpi), god kvalitet (200 dpi) og superkvalitet for blanke magasiner eller høykvalitetsplakater (300 dpi). Dette er bare en retningslinje, siden kvaliteten på et godt bilde avhenger av flere faktorer enn bare megapiksler. I tillegg, jo større en plakat, jo større avstand vil den bli sett på. En stor plakat trenger ikke nødvendigvis å skrives ut med 300 dpi. Kravet er også forskjellig per utskriftstype. For et lerretstrykk er 150 dpi eller mindre allerede tilstrekkelig, slik at et (skarpt!) 6 megapikselfoto også kan være egnet for en utskrift på for eksempel en etter en meter.
